Kapittel 6: Vikingtid og middelalder i Norge

1. Vikingferdene kan deles inn i fire faser. Den første fasen kjennetegnes av at mindre grupper utforsket kystene i Europa og foretok strandhugg, det vil si spredte angrep med raske overfall før de forsvant igjen. Den andre fasen kjennetegnes av at større, organiserte vikinghærer erobret land. Den tredje fasen kjennetegnes av at vikingene begynte å bosette seg i fast erobrede områder. Den fjerde fasen kjennetegnes av nordiske konger selv ledet vikingtoktene for å erobre land og kreve tronen, ikke for å plyndre.
2. Med indre ekspansjon mener man at det stadig ble ryddet nye gårder på grunn av økning i folketallet, slik at det ble trangt om plassen. Med ytre ekspansjon mener man at riket ble større på grunn av erobring av land.
3. Økende folketall, jordmangel, utviklingen av vikingskipet, og den krigerske mentaliteten den norrøne mytologien ga, er noen av årsakene til at vikingene dro ut.
4. I begrepet rikssamling legger vi at store deler av landet ble samlet under én konge.
5. Grunnen til at Olav den hellige blir regnet som den fremste kristningskongen er først og fremst fordi hans død skapte historier som overbeviste stadig fler om hans guddommelighet.
6. For folk flest betydde det at Norge ble kristnet at det religiøse livet ble helt forandret, at de måtte overholde kirkens bestemmelser om faste, at barn måtte døpes, at folk ikke skulle arbeide på søndager, og at kirken anbefalte bønder til å frigi sine treller.
7. De viktigste årsakene til borgerkrigene på 1100-tallet var at det var få faste regler for hvem som skulle bli konge og at det var færre muligheter til å vinne rikdom og gull utenlands.
8. Kroningen i 1163 var en viktig begivenhet fordi det var starten på en ny tronfølgerlov som fastsatte enekongedømme: Eldste kongesønn fikk fortrinnsrett til tronen gjennom arv og kunne ikke regjere sammen med andre.
9. Grunnen til at uttrykket storhetstid blir brukt om Norge på 1200-tallet er at Norge sto som et sterkt, enhetlig og selvstendig rike som ble lagt merke til i samtida, og som mange så tilbake på med beundring i ettertid.
10. Bondesamfunnet var en viktig forutsetning for en sterk stat fordi de bidro til militærmakten ved å utgjøre leidangsflåten og ikke minst ved at de gjennom skatter og avgifter la det økonomiske grunnlaget for storhetstida.
11. At kirken hadde makt over folks dagligliv ved å ha en rekke regler, at de kunne dømme i saker som angikk kirkens lære, at de hadde en sterk organisasjon og stor økonomisk makt blant annet som en følge av kirkeskatten, tiende, lå til grunn for kirkens maktposisjon.
12. Med at det norske samfunnet ikke var føydalt, men hadde føydale trekk mener man at det norske samfunnet og føydalsamfunnet hadde likhetstrekk som at hirden la ned troskapsed til kongen og fikk tildelt jordegods. Likevel skilte det norske samfunnet og føydalsamfunnet seg fra hverandre blant annet ved at hæren ikke var en adelshær av ryttere, at bøndene i Norge var frie og at godseierne ikke kunne dømme sine bønder.
13. Handel, og at kongemakt og kirke sentraliserte seg er forhold som førte til bydannelser i Norge.
14. Grunnen til at vi kan vite noe om hvor mange som døde under svartedauden er at man vet omtrent hvor stor andel av gårdene ble liggende øde.
15. Kalmarunionen var en union mellom Norge, Sverige og Danmark.